I dag skulle du ha blitt 78 år gammel. Gratulerer så mye med dagen. Jeg savner deg fortsatt mer enn hva godt er. Hver gang jeg er på vei til Kongsvinger og bestemor kjenner jeg tårene presse på. Skulle så inderlig ønske du fortsatt var her.
Om 12 uker har jeg termin med lillesøster i magen. Herman skal bli storebror. Skulle så inderlig ønske at du hadde fått sjansen til å være den oldefaren du ønsket å være. I stedet ble du borte så altfor tidlig. Så brått.
Det går ikke en dag uten at jeg tenker på deg. Skulle virkelig ønske jeg orket å besøke grava di mer enn jeg gjør, men akkurat nå orker jeg ikke. Redd jeg vil bryte totalt sammen.
For de av dere som ikke kjenner historien så fikk jeg vite i januar 2011 at min bestefar hadde lungekreft. Det ble stråling og medisiner. Sjansene var gode for at han skulle overleve, og 26.mars 2011 fikk hele familien beskjeden om at kreften var borte. Bestefar var frisk! Samme dag fylte bestemor 75 år, og vi fortalte dem at de skulle bli oldeforeldre. Da han fikk vite det gråt han av glede. Tror det må være eneste gangen jeg så han gråte.
Alt så veldig flott ut, og vi gledet oss alle sammen over at han var frisk og jeg var gravid med hans første oldebarn. 9.april 2011 feiret vi bursdagen til min bror og min tante. Vi pleier å slå sammen de to hvert år. Bestemor hadde laget hjemmelaget elggryte, og alle spiste innmari bra fordi det var så godt. Til og med bestefar hadde god apetitt den dagen. Han så utrolig godt ut også. Han så sinnsykt pigg ut, i motsetning til de månedene som lå bak oss.
Dette var på en lørdag. Søndagen gikk, mandagen gikk... Tirsdag morgen skulle jeg jobbe på Gardermoen, og skulle ta toget. Samboeren slapp meg av på stasjonen, og jeg var i grunnen litt sur på han. Husker ikke hvorfor. Jeg ventet på toget, og så ringte plutselig samboeren meg. Han kunne komme å hente meg sa han. Jeg trodde han kom fordi han ikke ville jeg skulle være sur på han eller noe. Jeg ble egentlig bare irritert fordi jeg MÅTTE jo rekke jobben.
Han kom til stasjonen, jeg satte meg inn også bare parkerte han. Da ble jeg mer sur, fordi jeg skulle jo på jobb. Det eneste han sa var at jeg måtte ringe mamma. Jeg ville vite hvorfor. Han gjentok at jeg måtte ringe mamma, men jeg nektet. Hvorfor skal jeg ringe mamma kl 7 på morgenne liksom. Da ville jeg vite hvorfor. Det eneste han sa var at gjaldt bestefar. Jeg knakk egentlig litt sammen der og da, selv om jeg ikke visste hva det var. Men skjønte det var noe alvorlig. Ringte mamma, og knakk mer sammen når hun tok telefonen. Når hun sa de grusomme ordene om at bestefar var død, bare hylte jeg. Måtte gi fra meg telefonen til samboeren. Klarte ikke mer. 14 uker på vei med Herman, og der og da raste hele livet mitt fra hverandre.
Samboeren fikk snakket med jobben min og sin egen. Vi reiste hjem, jeg skiftet og vi dro til bestemor. Tårene trillet nesten hele veien. Men klarte å roe meg såpass at jeg ble enig med mamma om at jeg måtte hente broren min. Han visste ingenting. Og mamma kunne ikke dra fra bestemor. Jeg klarte å roe meg ned, og fokuserte på broren min hele veien til jobben hans. Kom dit, og ringte kjæresten hans siden de jobbet sammen. Ba henne om å ta med han ut, uten å si at jeg var der. Da jeg så han, knakk jeg sammen igjen men fikk nå fortalt det.
Vi var alle rolige i bilen på vei til bestemor. I det jeg ser huset hennes, og vi parkerer foran inngangen knekker jeg sammen. Broren min, kjæresten hans og min samboer går inn mens mamma kommer ut. Jeg taklet det bare ikke. Det å se huset, se bestemor stå i døra.. Helt alene. Det ble for mye for meg. Men mamma fikk jeg inn til slutt. Jeg fikk vite hva som hadde skjedd, sånn delvis. Orker ikke gå inn i detaljer om det akkurat nå. Bare det å skrive om dette gjør at jeg er oppløst i tårer.
Jeg kan fortsatt ikke tro at han er borte. At jeg aldri få se han igjen. At Herman ikke får møtt han. At han ikke fikk muligheten til å være oldefaren han kunne blitt.
Det er nå 2,5 år siden omtrent siden han døde, og jeg rører ikke koppen hans i skapet hos bestemor, jeg går ikke inn på soverommet til bestemor, orker ikke sove i senga hans.. Da ligger jeg heller på madrass i stua dersom jeg må.
Og nå er jeg gravid igjen. Min andre graviditet uten han. Det er sårt. Det gjør vondt å vite at mine barn aldri skal kjenne han. Heldigvis har de en oldemor som elsker dem mer enn ord kan beskrive. Og etter at bestefar døde, er vi mye mer på besøk der enn vi var før. Fordi vi vet aldri hva som kan skje. Plutselig er hun også borte. Forhåpentligvis ikke før om mange år...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar