For nøyaktig en uke siden var vi på sykehuset for samtale ang. keisersnittet, jeg ble da også lagt inn og samboeren skulle overnatte hos min bror den natta. Vi tok en bedre middag for å gjøre det en siste gang før vi ble tobarnsforeldre.
Jeg sovnet vel rundt 23 den kvelden, og våknet 03.50. Var såå varmt på rommet at jeg holdt på å dø, opp med vinduet men fikk ikke sove igjen. Gruet meg ikke, men var fryktelig spent. Rundt kl 6 kom en jm inn for å vekke meg, men da var jeg allerede på vei inn i dusjen. Fikk dusjet, fikk kanyle og kateter og ble barbert på magen. Samboeren kom, og vi ble sittende og vente... Vi skulle trilles ned kl 7.50. Til tross for at det ikke var noen tvil om hvor hodet var, så tok vi en siste ul for å dobbeltsjekke. Og det var en merkelig opplevelse. Det å se henne på skjermen der, og samtidig vite at om kort tid fikk vi se henne på ordentlig.
Vi ble trillet ned, og jeg kjente spenningen på kroppen. Turte ikke å se på samboeren fordi da visste jeg at jeg kom til å gråte litt. Ble stående utenfor for å vente på anestesisykepleieren, og DA klarte jeg ikke å holde tilbake lenger. Samboeren knakk også litt sammen da. Men vi tok oss fort inn igjen. Jeg ble trillet inn, og han fikk skifte over til grønne klær.
Kom meg over på den benken man ligger på, og fikk mer væske, sånn greie i nesa og de satte spinalbedøvelsen. Samboeren kom inn, og så var det bare å vente. De gjorde forskjellige ting på magen min for å vite at bedøvelsen satt skikkelig. Og plutselig blir jeg brått kvalm. Sa fra om det, og like etterpå kjente jeg at jeg svettet skikkelig. Verste jeg har vært med på. Jeg var visst kritthvit i ansiktet. De vippet benken jeg lå på litt over på siden, og så gikk det like fort over som det kom...
Klokka tikket, og jeg kjente de herjet med magen min. Fikk beskjed at nå kom jeg til å kjenne det presset litt, men det kjente jeg aldri. Så sier brått JM: "Da ble det 34 da." Og da var hun ute. Da trillet tårene både hos meg og sambo. Han klarte forøvrig ikke å slutte å gråte. Søte mannen
Tok noen sekunder før vi hørte henne skrike, men når hun skrek trillet
tårene enda mer. Fikk henne opptil meg, og det første jeg sa var at det
var som å se Herman. Kliss lik broren sin.
Fikk ha henne ved siden av meg i 5 minutter eller noe før hun og pappaen gikk til rommet ved siden av. De klippet navlestrengen og fikk kledd litt på henne før de kom tilbake. Så lå hun inntil ansiktet mitt inntil de hadde sydd meg igjen. Og det gikk utrolig fort. Hun kom 08.34, og vi var ute av rommet før 9.30 altså.
Thea og pappaen gikk opp på fødeavdelingen for å måle og veie mens jeg ble trillet inn på overvåkningen, og de skulle da ringe når jeg var klar. De var nede igjen i løpet av 15 minutter. Mine lengste 15 minutter noensinne tror jeg.
Så fikk vi ringt til de vi skulle ringe til, og bare koste oss. Jeg fikk litt mat og drikke, og vi prøvde å legge Thea til puppen. Har slitt litt med det, men løsnet litt på onsdag vel. Da ammet jeg henne annenhver time på dagtid og tredjehver på natta fordi hun hadde gått ned nesten 10% av fødselsvekta.
Hele opplevelsen med ks var kjempefin, og jeg angrer ikke på valget vi tok. Og natt til tirsdag hadde jeg noen kraftige etterrier, og kjente akkurat da at jeg var glad jeg hadde hatt ks egentlig
Hun veide 3295 gram, 33 cm fra hode til sete og 34 cm rundt hodet. Etter at barnelegen så på henne på onsdag ble hun målt en gang til, og offisielt er hun 47 cm lang. Kunne strukket henne til 48, men det ville de ikke.
På onsdag var hun også på røntgen og ultralyd av ryggen pga. at legen fant en "pute" nederst på korsryggen hennes. Den puta beskytter på en måte området der, og det er noe i ryggvirvelen eller noe som mangler på en måte. Eller at beina liksom ikke har grodd helt sammen. Men er ikke farlig, og det kan like gjerne oppdages helt tilfeldig hos voksne. Men, vi barnelegen henviste oss til Riksen, så vi får time der etterhvert. Bare fordi han ville noen med mer kompetanse skulle se på det. Men vi er ikke bekymret for var det noe å bekymre seg over hadde vi fått beskjed om det, og evt. sendt videre med en gang.
Herman er verdens snilleste storebror, og det har gått over all forventning. Han stryker på henne, koser og susser. Og ligger hun i vugga og sutrer så må mamma komme med en gang altså!!! Helst skulle han løftet henne selv tror jeg. Igår kunne han ikke gå ut uten henne til og med.
Vi er verdens lykkeligste, og jeg kan ikke fatte at jeg har fått to så fine barn
Tirsdag er det tilbake på sykehuset for å fjerne stiftene mine, og veie Thea. Så det eneste jeg "venter" på nå er at jeg skal orke litt mer enn å gå til postkassa. Har ikke vondt, men blir fort sliten i ryggen, og glemmer litt at jeg ikke kan løfte så tungt (kommer på det før jeg gjør det da). Men alt i alt syns jeg dette har gått kjempebra!
Legger ut bilder senere
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar