Lite blogging

Hei alle sammen.
Jeg er litt i tenkeboksen om dagen om jeg vil fortsette å blogge eller ikke. Mye av HVORFOR jeg begynte å blogge har blitt mer og mer borte. Jeg skrev og skrev og skrev for å døyve alt det vonde. For å døyve sosial angst. For å få ut all frustrasjon. Min dagbok.

Livet er forandret siden jeg begynte. Det handler ikke bare om vektnedgang og om jeg ville få barn, eller om at jeg trakk meg lenger og lenger unna mine venner. Nå handler livet om mine to flotte barn, min flotte forlovede, vektnedgang og TRENING (som jeg en gang hatet) og NYE venner. Og også noen gamle venner selvsagt.

Etter at Herman ble født, så var jeg mye alene. Jeg hadde ikke mulighet til å dra hit og dit på barseltreff pga. hvor vi bodde da, og vi hadde bare en bil (som min samboer hadde vanskelig for å la meg bruke). Så ble det sakte bedre etter Herman sin 1-årsdag. Jeg hadde egen bil, jeg begynte å jobbe igjen etter permisjonen. Jeg begynte å bli glad, bli meg selv igjen. Jeg fikk tilbake kontakten med ei venninne igjen (all ære til henne for at hun fortsatt er der for meg etter alt som har skjedd de siste 6 årene). Så ble jeg gravid med Thea, og jeg fikk gleden av å bli kjent med andre mars-mammaer på nettet. Noen av disse bor rundt i området her, og noen av disse flotte mammaene har gjort at jeg har blitt mer åpen for sosiale arrangement, og gjort at jeg faktisk har kommet mer ut av skallet mitt. Jeg er dem evig takknemlig for det.

Vi planlegger landstreff med disse mammaene til høsten, og jeg GLEDER meg faktisk. Hadde dette vært for 3-4 år siden hadde jeg gruet meg som en hund. Men nå er alt annerledes. Takket være disse mammaene og min flotte venninne (som har en drøss egne problemer som jeg ikke vil nevne her) så blir jeg sakte men sikkert meg selv. Jeg blir igjen den livsglade jenta jeg var for 10 år siden.

Jeg har fått huset jeg har drømt om, 2 flotte barn (og kanskje blir det flere etterhvert hvis vi er heldige også), en samboer som tror på meg, og jeg har VERDENS BESTE venninner som ALLTID er der for meg når jeg trenger dem. Uansett hva fortiden viser, så trenger man venner. Dessverre har jeg mistet noen venninner på veien, men de jeg har igjen er verdt å beholde. Det var nok mye min feil at jeg mistet dem, men samtidig vil jeg være dristig nok til å si at det også var litt dems feil. Ingen av dem snakket med meg om hva de følte, de taklet like lite som meg dette med sosial angst. Dessverre.

Og angående bloggingen... Det vil nok bli litt mindre blogging. Kanskje. Jeg har fått noen nye hobbyer som jeg vil satse på. Mulig den ene vil gjøre at jeg kanskje kan jobbe mindre etterhvert. Vi får se!!!

Og TUSEN TAKK til deg som leser!